Om og om igjen…

Det var tidlig i 2011. Året alt det grusomme startet.  Jeg var 16 år og smilet var alltid på plass. Jeg hadde verdens beste kjæreste, foreldre og venner. Jeg hadde ingenting å klage på. Livet var komplett. Jeg hadde det bedre enn noen gang. Trodde jeg.
Så skjedde det. Jeg skulle til å reise meg opp fra sengen for å pakke sammen klærne mine før jeg skulle dra på trening.  Plutselig kjente jeg smerter i ryggen, og jeg ble dratt ned i sengen etter hestehalen. Pulsen steg og jeg kunne kjenne mitt eget hjerte slå fortere og fortere. Jeg klarte ikke gi motstand. Jeg fikk enda et slag i ansiktet etterfulgt av et spark mot ribbeina. Øyet mitt ble blåere og blåere og pusten ble tatt fra meg. Smerten var utholdelig. Det føltes som evigheter. Det eneste som kom fram var tårene, men så forgrep han seg på meg og kalte meg stygge ord og presset meg helt ned på bunn. Jeg kunne føle ryggraden bare synke sammen, og angsten spredde seg utover kroppen. Var det dette som ble kalt “voldtekt”? At min kjæreste tvang meg til å ha sex med han var så uvirkelig og at han som alltid sa at man aldri skulle bruke vold. Ingen skulle noen gang få vite dette.  Jeg bestemte meg for og bare dra og aldri komme tilbake. Jeg tok bussen til treningen, full av smerter og blåmerker, kloremerker og kutt. Jeg klarte ikke gjennomføre treningen, så spørsmålene kom. «Hvorfor har du blåveis?», «Hvorfor har du maskara utover hele trynet?», «Hvorfor har du kloremerker i ansiktet og på lårene?», «Hvordan klarte du å få så vondt i ribbeina?». Svaret var enkelt. «Jeg gikk på døra hjemme, også spilte vi fotball i gymmen på skolen» etterfulgt av en latter og et smil. Hjemme ventet mamma og pappa, og de daglige spørsmålene om hvordan skolen og treningen hadde vært. Når de så blåveisen trodde de at det var håndballen. Utover kvelden ble ribbeinet bare vondere og vondere, og jeg fikk vanskeligheter med å puste. Vi dro til legevakta og det ble skrevet på journalen: «Brudd i 2 ribbein grunnet spark på treningen».
Skolehverdagen gikk over til å bli skulking, og psyken presset meg bare nedover. Det var en evig kamp mot meg selv, og selvskadingen ble en del av livet mitt. Jeg hadde lovet og aldri dra tilbake til han, men forelskelsen tok meg med tilbake. Jeg var hos han før hver trening. Og det var ikke alltid det var tvungen sex med vold. Han viste sine gode sider og var den gutten jeg var forelsket i.
Noen dager senere skjedde det igjen. Men denne gangen var det ikke like mye vold som gangen før. Han presset meg mot baderomsgulvet og jeg kunne kjenne skulderbladene presse seg ned i flisene på badet. Han holdt meg hardt rundt halsen, og overgrep meg en gang til. Denne gangen prøvde jeg å få meg bort, men han var for sterk og han visste mine svakheter.  Jeg ble liggende på baderomsgulvet i over en time. Jeg var psykisk ødelagt, og jeg klarte ikke gjøre annet enn å hulke. Det var som om jeg skulle dø. Smerten var ikke like ille fysisk, men psykisk var jeg død. Så kommer han inn en gang til. Denne gangen kom han inn uten klær. Han dro meg inn i dusjen etter beina. Jeg sparket og ropte. Så spyttet han meg i ansiktet før han sparket meg i magen. Deretter ba han meg holde kjeft og dra den feite kroppen min på kostskole. Han begynte å masturbere og jeg prøvde å stikke av. Dusjen dempet alle skrikene mine. Han tok tak i armen min, og tok den opp mot hans kjønnsorgan. Tårene mine bare rant, og jeg prøvde å holde alt inne. Så løftet han meg opp langs veggen, og voldtok meg enda en gang.
Og sånn fortsatte det i xx antall måneder. Noen måneder frie for voldtekt, andre måneder fulle av voldtekt. Men ingen kunne se det på meg. Jeg var fortsatt jenta med et smil på munn hver dag og hadde alltid de lureste kommentarene på lur. Forskjellen var blåmerker og kutt. Både selvpåførte kutt og det han hadde gjort. Men livet er et helvete.

3. august

Nå har det snart gått et år, siden den 3.august 2011. 

For de flere er dette bare en helt vanlig dag, men for meg er

dette en dag som har forandret hele livet mitt! 

Jeg hadde akkurat startet som lærling, det var hardt å gå fra ingenting

til å jobbe 7,5 timer om dagen i en Barnehage. 

Jeg hadde jobbet i 3 dager, jeg var sliten og litt lei, så jeg

bestemte meg for å gå en liten tur kvelden 3 august. 

Byen jeg bor i er ikke så stor, men er rundt 50000 mennesker her.

Og et av de menneskene skulle forandre alt!

Jeg gikk til en liten park rett der jeg bor, var helt stille og jeg satt bare

og slappet av og hørte på stillheten! 

 

Jeg skvatt til, en hånd kom plutselig rundt nakken min, jeg hadde ikke hørt noe 

før jeg kjente hånda. En mørk mannestemme ba «Holde kjeft og gjøre som han sa».

Jeg skulle til å snu meg da han slo til meg. Han dyttet med med til bak et skur som var der.

Jeg hørte det var folk rett borti veien, men ikke turte jeg å rope! Han dro ned buksa mi…

Ting svartnet. 

Jeg lå der, på bakken, full av søle, blod og andre ting. Jeg gråt. Jeg prøvde å kikke rundt meg.

«Bli liggende», var det eneste jeg hørte før jeg kjente noe som traff meg hardt i magen.

 

Jeg bare lå der, tårene rant. Jeg vet ikke hvor lenge jeg lå der. Men jeg turte ikke røre meg, tenk om han var der enda?!

Tilslutt bestemte jeg meg for å reise meg, hele kroppen verket! Jeg fikk tak i noen søppelbøtter som var der og dro meg opp. 

Jeg kastet opp. 

Jeg så ingen ting, det var mørkt og jeg hadde mistet en linse. Jeg dro opp buksa og begynte å små løpe hjemover.

Jeg husker jeg møtte på to eldre damer, jeg så de kikket på meg. Jeg bare fortet meg mere. Jeg var livredd at han fulgte etter meg.

Jeg kom hjem, låste døra, og fant fram en kniv, la den ved siden av dusjen og kledde av meg.

Vannet mot kroppen gjorde vondt, jeg kikket ned og så vannet var rød brunt. Jeg kastet opp igjen. 

Jeg skrubbet hele meg, om og om igjen, jeg ville få bort den ekle følelsen. 

 

Tiden etter dette har vært vanskelig, jeg har strevd med å gå ut av døra hjemme. Men det som var det verste var å søke hjelp.

Det var desember og jeg hadde enda ikke søkt hjelp. Jeg hatet meg selv, og klandret meg selv. Jeg greide ikke se meg i speilet 

uten å bli kvalm. Tilslutt oppsøkte jeg legen, og fortalte alt. Men ting ble ikke bedre, jeg gikk til psykolog etter psykolog. Men uten hell.

I slutten av Januar ble jeg sykemeldt, det var møter med jobb, nav, opplæringkontoret osv. jeg holdt på å gi opp. I slutten av 

april fikk jeg et ultimatum, jeg måtte enten slutte som lærling og gi opp drømmen min, eller så måtte jeg starte og jobbe 100% innen 1 mai. 

jeg valgte det siste, det var ikke lett, men med mye samarbeid med legen og åpenhet mellom sjefen og meg ble ting lettere. 

Ting er ikke lett enda, jeg strever fortsatt. Jeg kikker meg godt rundt når jeg er ute og går sjeldent ut alene, ikke på butikken engang. 

Men ting er på bedringens vei. Og det fordi jeg søkte hjelp. 

Det eneste jeg angrer på er at jeg ikke kontaktet politiet den natta, og fikk hjelp med engang. Det kunne spart meg for mye smerte. 

 

Så til alle andre der ute, som har blitt utsatt for det samme, det er ikke deres skyld! Ta mot til dere og oppsøk hjelp, det er ikke for sent!

Å våge

Om du så meg på gaten eller pratet med meg, hørte latteren min eller møtte meg på jobben min, da ville du ikke ha visst at jeg var en av ”dem”. En av ”dem” som ble voldtatt igjen og igjen over mange år. Min historie er vond, men den handler ikke bare om smerte, angst og depresjon. Min historie handler også om å bli fri, den handler om å våge å tro, våge å leve, våge, våge og atter våge – og den handler om å være mer enn ”et offer”.

 

Det har skjedd nok en gang. Rundt meg er det er mørkt, tårene triller, gulvet er kaldt, veggene er ru mot den nakne ryggen. Døren er låst og nøkkelen godt gjemt. Underlivet banker og verker mens den klissete sæden renner ut. Med dynen pakket rundt meg dekker jeg skammen og hatet. Skammen over at det skjedde enda en gang. Skammen over at det er min skyld og det intense selvhatet som driver meg til vanvidd, og den eneste måten å tilfredsstille det på er å rive seg i håret, klore opp armene og bite seg selv for å oppnå den tilfredsstillende smerten av å straffe seg selv. For jeg fortjener jo det. Alt er tross alt min skyld!
Men voldtektsmannen grynter at – nå må jeg tie stille med meg, og legge meg til å sove. Det her er ikke noe å bære seg over. Munnen er taus, tungen er som limt fast, for jeg har lært at stillheten er det beste forsvar. Hjernen koker, sjelen rives i stykker og hjertet er helt kaldt, mens jeg bruker de siste kreftene kroppen har igjen på å gråte stille. Den stille usynlige gråten som jeg er blitt så god på.
Så sitter jeg sammenkrøpet på gulvet inn mot veggen i noen timer før kroppen er så sliten at den ikke klarer annet en å sove. Da kryper jeg opp i den smale sengen, legger meg ved siden av mannen min som sover fredfullt som et barn. Han var for noen timer siden en voldtektsmann. Før jeg sovner av utmattelse renner de siste tårene ned over kinnet mitt mens jeg hvisker en desperat bønn til Gud; «Hva er galt med meg siden dette skjer igjen og igjen? Hvorfor er jeg dømt til å leve med denne mannen resten av livet? Gud, kan du la meg dø? Hvorfor dør jeg ikke når alt i meg dør mer og mer? Hvorfor må jeg leve?»

Slik levde jeg i fangenskapet av noen som misbrukte meg i nærmere ti år.

Første gangen han voldtok meg skjedde mens vi enda var kjærester. Etter det var jeg forvirret og skremt. I etterkant av voldtekten var kroppen stiv av skrekk, og jeg ble fylt av en enorm redsel: Tenk om noen oppdaget det! Jeg var dekket av skam og skyld og følte meg bundet til han som voldtok meg. Jeg lovet meg selv at ingen måtte få vite noe.

For å kue meg og binde meg sa han stygge negative ting om meg både før og etter voldtektene.

De giftige løgnene  begynte å gro fast i meg: ”Ingen vil elske meg. Jeg er ubrukelig. Det var min skyld, jeg tvang ham til det osv..” Sannheten ble ikke lenger at jeg ukentlig ble voldtatt og stengt inne, men sannheten var at jeg var et monster, et stygt menneske som fikk som fortjent. De løgnene levde jeg på til de nesten tygde meg opp. Det ble mer og mer levende for hver voldtekt.
Jeg følte meg som en sexslave, underlagt et annet menneskes lyster og behov og fullstendig uten egen vilje. Fullstendig verdiløs!
Jeg var gift med mannen som misbrukte meg. Det hadde pågått så lenge at jeg ikke skjønte hvor galt alt var. Målet var å overleve fra uke til uke, måned til måned, år etter år. Jeg var sikker på at jeg var fordømt – og straffen var å leve slik resten av livet.
Jeg trodde på Gud og kunne ikke bryte et løfte, så jeg sa ingenting til noen i menigheten om hva som skjedde bak lukkede dører. Den jeg pratet med oppi all fortvilelsen var Jesus. Han åpnet øynene mine for at det som skjedde var galt. Alt jeg ønsket meg var en vei ut!
Muligheten for å slippe unna kom da mannen min fortalte om et barn han hadde fått mens vi var gift. Det var det beste som kunne skjedd meg! Jeg var fri og ingen kunne sette spørsmålstegn ved det. På den ene siden var jeg lykkelig over endelig å være fri. På den annen side var jeg usikker på om jeg skulle tørre å gå fra ham. Alle løgnene om at jeg var et stygt menneske og at ingen kom til å ville ta imot meg levde fortsatt inni meg. Kanskje måtte jeg være helt aleine – alltid.
Rådene fra menigheten min om valget jeg skulle ta lå tungt på samvittigheten min. De fortalte meg at det var mitt valg. At jeg var fri til å gå, men det var jeg som måtte ta valget selv. Jeg opplevde at  jeg bar skylden og ansvaret for at han hadde syndet så grovt mot meg. Sener forstod jeg at ved å misbruke meg hadde han brutt løftene for lenge sidene. Han alene bar ansvaret for voldtektene og skammen var hans og ikke min.
Jeg anmeldte voldtektene til politiet og var gjennom mange avhør og møter med advokat. Samtidig pakket jeg resten av livet mitt ned i kasser og tok med meg et knust liv og lot Gud lede meg til en ny by, ny jobb, nye venner – og startet livet på nytt.
Så på en fremmed plass stod jeg knust tilbake, med et flyttelass, tonnevis med skjeletter i skapet. Men, i hjertet hadde jeg med meg det som bevarte meg gjennom all ondskapen, Jesus. Litt etter litt har jeg sluppet skammen over å ha blitt misbrukt og den falske skylden som sa at voldtektene var min skyld. Jeg tok meg tid til å sørge over hva jeg mistet, og over hvilke konsekvenser det hadde ført over livet mitt.
Jeg har sluppet løgnene om hvem jeg er og begynt å tørre å tro på de sannhetene som blir talt over meg. Jeg har valgt å tørre å gi tillitt ved å åpne opp døren til skapet og slippe skjelettene ut. Jeg har valgt å få hjelp av psykolog for å jobbe meg igjennom ting. Jeg har valgt å våge å drømme igjen. Jeg har valgt å slippe hatet jeg hadde mot alle menn og ta imot vennskapene det kan gi livet mitt. Jeg har valgt å våge å lære nye ting. Jeg har valgt å våge å sette grenser, gi beskjed når jeg ikke er enig, si i fra når jeg blir sint. Jeg har valgt å våge å ha en stemme. Jeg har valgt å våge å elske når jeg traff kjærligheten, og å våge å bli elsket tilbake.
JEG HAR VALGT Å VÅGE Å LEVE!

Kvinne 29 år

Nei!

Av Kine

Plutselig lå han i sengen min. Jeg sa nei, men han ventet bare til jeg sovnet på nytt. Jeg tryglet ham om å la meg være i fred, klarte ikke å gjøre motstand. Ventet til han var ferdig, tilfredstilt, kledde på seg og gikk ut for å feste videre.

Jeg fikk sår som jeg blødde fra, infeksjon, ødelagte slimhinner, mens han fikk orgasme. Det er vanskelig å bekrive fornedrelsen jeg opplevde.

Å reise seg fra sengen etter at han var gått er det tyngste jeg har gjort. Å stå i dusjen etterpå, og vite at jeg måtte leve resten av livet med denne kroppen.. Føttene sviktet, som om de ikke klarte å bære meg videre – en følelse jeg etterhvert ble godt kjent med. Selvbildet mitt ble totalforandret, jeg følte meg bare liten og skadet. Hver dag ville jeg gjemme meg. Det sier kanskje ikke så mye, men jeg tror andre i min situasjon kjenner seg igjen. Jeg ville ikke at det som hadde skjedd skulle få noen konsekvenser for livet mitt, men gikk rundt i en konstant tåke, apatisk. Det gikk over et halvt år før jeg anmeldte, politiet trodde meg, men ventetiden før rettsaken var uutholdelig. Ni måneder. Jeg gikk omveier for å slippe å møte kjentfolk, for at de ikke skulle spørre meg hvordan jeg hadde det. Han fikk 5 måneder i fengsel for å ha skaffet seg seksuell omgang mot min vilje, noe i den duren, men ble ikke dømt for selve voldtekten. Skulle ønske jeg slapp å leve med frykten for å treffe ham. Selvfølgelig ønsker jeg ham død.

Jeg husker at jeg googlet «etter voldtekt», men ingen beskrev frykten som forble inni meg, som aktiveres av en lyd, et navn, talløse mareritt. Etter at én misbrukte min tillit vet jeg at flere kan gjøre det. Tenker at jeg ikke har lov til å tro så vondt om andre mennesker, men jeg har ikke kontroll over frykten når jeg er alene. Det er nå tre år siden jeg ble voldtatt av en venn, det siste året har jeg oppnådd mye og det som skjedde er ikke lenger definerende for livet mitt, men jeg har fortsatt problemer med å sove alene og vet ikke når eller om det vil gå over.

Uten venner og kjæresten min hadde jeg ikke kommet meg gjennom dette. Da hadde jeg ikke anmeldt det, og aldri kommet meg videre. At jeg åpnet meg for dem reddet meg.

Festen.

Av Anonym

Jeg var 13 år og på en av mine første fester. Han var to år eldre, jeg var overstadig berusa, så berusa at jeg så godt som lå i koma. Det var ikke før på skolen mandagen etter jeg fikk vite at jeg hadde mistet jomfrudommen den natta. Jeg ble fyllt av skam og flauhet. Folk trodde det var frivillig. Han fortalte detaljrike historier til alle som ville høre, jeg var visst så trang at det bare var såvidt han fikk den inn. Det fikk jeg høre resten av skoleåret, som om det var galt og flaut å være trang når man er en 13-åring på max 40 kg. Ingen reagerte, jeg sa ingenting.Heldigvis har jeg innsett det nå, at ingenting av dette var min feil. Jeg hadde også slutta å tenke på det.

Helt til en ny kveld kom, 8-9 år seinere. Jeg bodde hos min tante og onkel. De er det man kaller festmennesker, så det var ofte folk der. Jeg hadde vært på byen, de hadde nach i stampen. De var kanskje 7-8 stk tilsammen, alle rundt 40 år og ganske uinteressante for min del, så jeg gikk bare bort for å hilse på før jeg skulle legge meg. Men først ble det litt erting og knuffing fra et par av vennene deres, de syns det er så underholdende at jeg ikke liker å bade. Pål var mest aktiv, han jeg likte minst av de. Han hadde tenner som ikke hadde møtt en tannlege siden barneskolen, det er det trekket jeg husker best. Tante stoppet tilslutt de andre så jeg fikk lagt meg. Tror jeg sovnet før jeg traff puta. Jeg vet ikke hvor lang tid som gikk før jeg våknet, halvveis, av at noen lå i senga mi. Jeg lå på siden, med ryggen mot denne personen, og klarte ikke å våkne helt. Hjernen fungerte, kroppen gjorde det ikke. Jeg kjente harde hender beføle meg mens en stemme hvisket ting som: «åh, du har så fin kropp. Hvorfor har du så fin kropp?» Panikk veltet frem i meg, men jeg klarte fortsatt ikke å vekke kroppen. Hvor lang tid som gikk, aner jeg ikke. Men endelig, endelig våknet kroppen og jeg bokstavelig talt kastet meg ned på gulvet. Jeg tror jeg skreik. Nattøyet var borte. Pål lå naken i senga. Halvblind på grunn av tårer klorte jeg på meg de første klærne jeg fant, stormet ut av rommet og inn på et annet soverom, hvor jeg låste meg inne. Dette måtte gått fort, for tante kom løpende opp trappa akkurat idet jeg låste. Hun ba meg åpne, jeg gjorde som hun sa. Hun forsto ingenting, jeg prøvde gråtkvalt å forklare. Plutselig ble jeg forbanna, jævlig forbanna. Og redd. Hva hadde han gjort før jeg våknet? Hvor lenge hadde han vært der? Tante tar meg med ned på kjøkkenet, der sitter de andre. Inkludert dama til Pål. På dette tidspunktet har jeg sluttet å gråte, og gått over til illsint banning og trusler. Men ingen gjorde noe med han. Jeg skulle bare hente ved, sa han. Det er ikke min feil at hun overreagerer bare fordi hun så meg naken, fortsatte han. Jeg så på de andre, de virket av en eller annen grunn litt oppgitte og overbærende. Hvorfor trodde de på han? Han hadde jo tidenes dårligste unnskyldning, veden var ikke engang i samme etasje som soverommet og den var iallfall ikke i senga mi. Sinnet økte og jeg begynte å tenke på hevn, å ringe politiet falt meg ikke inn engang. Hvorfor skulle de ta det seriøst, når ikke engang min egen familie gjorde det? Det ble ikke noen hevn. Tante ledet meg tilbake til rommet, ba meg sove og sa at vi kunne snakke i morgen. Det gjorde vi ikke. Ingen tok det opp.

En dag, mens jeg var på jobb, kom dama til Pål innom. Hun visste tydeligvis ikke at jeg jobba der. Hun så sliten ut, øynene hennes ble blanke med engang hun så meg. Hun visste.

Tante og onkel er fortsatt venner med Pål, derfor har jeg ikke fortalt dette til noen. Jeg vet at det kommer til å ødelegge familien min om mamma får vite det. Det kan jeg ikke være ansvarlig for. Så jeg bærer byrden alene.

 

Drapet på en sjel

AV AMADEUS DE LANGE

Dette er historien om mitt liv og hvordan en voldtekt

drepte min sjel og nesten drepte min kropp. Det er en

historie om hvordan jeg nå sloss for å komme tilbake

til livet og leve mine siste år på en verdig måte. Dette er

vanskelig for meg å skrive, så jeg ber allerede nå om

unnskyld dersom følelsene skulle løpe avgårde med meg

i denne beskrivelsen.

PRELUDIIUM:

Tiden før det skjedde: Jeg er født 30 april 1959 og jeg vokste opp som en følsom og sårbar gutt med en svært levende fantasiverden og selvfortellinger som jeg utviklet i mange retninger. Jegfikk tidlig ideer som den dag idag bærer med meg. Jeg hadde også en utløst seksualidentitet som jeg i ung alder slet med fordi jeg raskt skjønte at jeg ikke var som andre.Jeg var tiltrukket til kvinner men ikke de som var i min omgangskrets, jeg var tiltrukket menn men ikke de som
homofile snakket om. I dag vet jeg hvorfor jeg ikke fant meg tilrette i den vanlige bifile legningen. Jeg er tiltrukket kvinner som vi gjerne kaller ”eksotiske” eller ”fargede” og
jeg er tiltrukket menn som vi kaller ”feminine” og som likner jenter. Men for en unggutt var det vanskelig å kunne forstå dette spesielt når jeg var så alene om det. Denne sårbarheten og seksuelle usikkerheten lyste av meg da jeg begynte å studere ved universitetet i Oslo
høsten 1980 og mange såkalte ”sosiale rovdyr” fikk teft av meg som et slags offer de kunne fortære lett. Jeg var følsom og kunne lett gråte og vise min fortvilelse over det
jeg slet med. Alkohol kunne gi meg en slags lettelse ifra denne stressende situasjonen men før det hendte,skilte jeg meg ikke i fra andre studenter i mitt drikke-mønster. Så i 1983 meldte jeg meg til FN tjeneste ved UNIFIL i Libanon hvor Norge hadde en bataljon stasjonert
i Ebel es Saqi. Grunnen til at jeg søkte var at jeg trodde at denne nye situasjonen kunne gi meg svar på mitt indre enigma, hva var jeg egentlig?

VOLDTEKTENE:
Jeg var som sagt en ung gutt med usikker kjønnsidentitet som var jomfru 24 år gammel da jeg dro i denne tjenesten.Dette er vanskelig å skrive om men jeg kan beskrive
hvordan jeg husker det jeg opplevde. Den første gangen var på en fest tidlig i tjenesten i Ebel es Saqi hvor jeg ble ganske full og jeg husker ikke hva som skjedde. Det jeg
husker er at jeg våknet om morgens sovende i en sovepose hvor jeg hadde latt vannet og hvor jeg verket i anus. Da jeg kjente bak der fikk jeg blod på fingrene og undikken var rødstenket av blod. Angsten grep meg og øyeblikkelig kjente jeg en forklaring i meg som gikk ut på
at jeg ble full så hadde gutta det moro med å bruke etkosteskaft på meg. Denne forklaringen roet meg noe.Men nettene begynte å fylles med drømmer som var mildt sagt ekle og jeg begynte med noe jeg ikke før hadde gjort, nemlig drikke meg full for å få sove uten disse
drømmene. Senere i tjenesten repiterte opplevelsen seg på nytt ved at jeg våknet opp etter en fest med verk i anus og blod. Igjen kom denne forklaringen og dekket over angsten. Jeg begynte også å oppføre meg mer og mer bisart når jeg drakk og jeg fikk represalier for min
oppførsel som refs og alkoforbud. Noe jeg ikke kunne holde pga drømmene. Det endte med at jeg ble repatriert i august 1983 og da jeg skulle hjem ble jeg utsatt for skarp ild ved Beiruts internasjonale flyplass. Jeg ble i et bilfølge skutt på med raketter og maskingeværild. Da jeg kom til Norge ble jeg behandlet som søppel av Forsvaret som ved en representant direkte sa at de varglad for at de var kvitt meg.

SNØBALLEFFEKTEN
I årene som fulgte økte problemene, jeg hadde stygge uytholdelige drømmer som jeg dynket i alkohol for å bli kvitt. Jeg tror jeg i de nesten 30 årene som gikk til jeg fikk kontroll over rusen har hatt noe slikt som 5.000 tilfeller av blackouts. Jeg greide på tross av dette å
få meg en universitetsgrad, cand mag i realfag, ved min utdannelse ved UiO. Ja jeg fikk en av de beste resultatene i faget Generell relativitetesteori med karakteren 1.2 etter det gamle karaktersystemet. Jeg viste lovende tegn med ideer jeg hadde, men jeg hadde
så store problemer med meg selv og alkoholen samt psykoske utslag som ballet på seg jo lengre tid jeg forskanset, sementerte inne og fornektet sannheten om det som skjedde sommeren 83. Jeg søkte meg som lærer ved Kirkenes vgs 1986, men fikk sparken året etter i 97 hvor jeg ble tilsatt ved Honningsvåg vgs frem til 89. Da søkte jeg Fellesrådet for det sørlige
Afrika hvor jeg skulle jobbe som lærer i Zimbabwe i tre år. Det varte i 14 dager så ble jeg sparket ut derifra.Samme høsten ble det påvist diabetes hos meg og jeg
ble insulinavhengig. På grunn av rus og de økende psykiske problemene, kunne jeg ikke holde sykdommen under kontroll. Jeg sliter i dag med senskadevirkninger også av den sykdommen rent somatisk slik jeg sliter med senskader pga det jeg opplevde i Libanon 83.Nå ballet det seg stadig mer på og jo mer jeg gravde i meg selv for å finne løsningen på mine problemer, jo
nærmere jeg pirket borti sannheten, desto mer fikk dette konsekvenser for meg som psykiske sammenbrudd og selvmordsforsøk. Jeg fikk problemer med arbeidsforhold og bosteder. Jeg har vel bodd et femtitall forskjellige steder siden 1983.

BOBLEN SPREKKER
Så våren 2000 etter ha jobbet ved døveskolen Bjørkåsen skole ved Nesttun i syv år sprakk det helt for meg og etter et alvorlig selvmordsforsøk, jeg har vel hatt et tredvetall slike siden 1983, så ble jeg lagt inn til observasjon ved Solli Nervesanatorium som ved sjebnens ironi lå dør til dør med Bjørkåsen skole, i tre måneder.Der var det en psykolog som for første gang nevnte
muligheten for at jeg var utsatt for voldtekt, men det benektet jeg på det hardeste. Det kom egentlig ikke noen diagnose ut av dette. Senere ble jeg forklart 100
prosent ufør og jeg flyttet inn der jeg nå bor. Fylla bare fortsatte og nå var alkoholen den medisinen som man i psykiatrien ikke fant kunne virke på meg. Det ble prøvd
et opphold ved Bergensklinikkene men det bare forverret det hele ved at jeg kom i kontakt med narkomiljøet og prøvde amfetamin. Like etter., da jeg fylte 43 år den 30 april 2002 kom jeg på nettet. Internett ble en ny arena hvor jeg kunne eksistere men det ble fort et medium hvor jeg kunne få utløp for det hat og sinne som lå i meg. Jeg ble medlem av Frp sent på nittitallet og var det helt frem til sommeren 2007. Jeg spydde ut hatinnlegg og laget til
og med en egen ideologi kalt ”Individliberalismen” som skulle bære Frp’s individorienterte liberalisme som jeg nå vet var ”klar deg selv, du er din egen (u)lykkes smed”med en dyrking av såkalt rasjonell egoisme, som om egoisme er rasjonell. Jeg ble en slags sensasjon på
nettet, enten elsket folk meg (høyrepopulistene) eller så hatet folk meg. Det gikk så langt at jeg ble nevnt i radioen og tekster som jeg hadde skrevet ble lest opp enten for
å latterliggjøre meg (tv -program) eller hylle meg (antipsykopatene). Jeg mener i dag at jeg red på en bølge av hatdynamikk som hadde opphav i det jeg opplevde sommeren 83 men som jeg gjorde alt for å skjule,dekke over og isolere med alkohol og frie fantasier.

KJÆRLIGHETEN OG MONSTERET
Sommeren 2005 skjer det noe med meg som skal få konsekvenser som virker på meg den dag idag. Først tar jeg navnet Amadeus inn i mitt navn og heter ifra da Stig Amadeus de Lange og blir internettkjendis under navnet Amadeus. Spesiellt på debatten på VGD. Så får
jeg en opplevelse av at jeg er i ferd med å bli det jeg selv har kjempet imot. Jeg har blitt det monsteret som jeg føler har ødelagt meg selv. Jeg skjønner at det hat jeg spyr ut er det selvhatet som stenger meg ute ifra det å like meg selv og der igjennom det å like andre slik at andre ikke kan like meg, altså alt i alt, jeg fornektet meg selv å bli elsket. Jeg begynner å få fantasier om å bli forelsket i en muslimsk kvinne som også blir forelsket i meg. Igjennom
det begynner jeg å snakke med muslimer på nettet og i mange verdensdeler og det jeg ser mer og mer er at jeg ideologisk tar feil. Senere i 2007 begynner noen afghanere å sultestreike og Frp er spesiellt umenneskligei den saken og jeg får øynene opp for Kadra Yusuf som jeg
blir avstandsforelsket i fordi jeg synes hun står for noe fint, modig og vakkert. Jeg melder meg ut av Frp og inn i Ap samme høsten hvor jeg nå er medlem. Samtidig får
nå kjærligheten overtaket på meg og jeg begynner en fantasiutvikling på nettet som savner sidestykke av noe jeg har holdt på med før. Jeg bygger opp en fantasiverden jeg kaller Amadeus-paradise, AMA-P, og dette blir bare større og større, ja fantasi-verdensomspennende og det foretas reiser i fantasien, ja jeg blir rene rockestjernen i denne fanatsiverdnen. Noen der ute på nettet ser ut til å tro på dette, det er selve energien som driver det.Saken er at dette løfter meg mer enn noen psykiater eller psykofarmaka kan gjøre og jeg begynner å se hva selve
problemet mitt bunner i, hva som er kilden til alt dette faenskapet som herjer med meg. Kjærligheten vinner tilslutt. Den gode speilende gjensidigheten som jeg kaller
det.

ERKJENNELSEN OG GJENFØDSELEN
Det begynner egentlig ved en tilfeldighet ved at jeg har svære smerter i nakken. Jeg går til legen den 17 november 2010 og hun har noen tabletter som kan hjelpe, tramadol. Da jeg kommer hjem står spriten klar med isbiter og blandevann for dagens ”drikke seg ut av virkeligheten”-aksjon som jeg har holdt på med i åresvis nå mens jeg har sittet bak tastaturene ved maskinene mine. Jeg tar tre tramadol og etter en halvtime kommer virkningen og
smertene forsvinner. Så setter jeg meg ned for å drikke og da kommer den andre virkningen, jeg orker ikke å drikke alkoholen, ja jeg kjenner kvalme for den. Jeg legger
meg ned og kjenner en stor ro i meg. Siden den gang har jeg ikke drukket alkohol og i skrivende stund er det 500 dager siden. Jeg får ingen støtte ifra det psykiske eller
sosiale hjelpeapparatet ,men sulter rundt alene og jeg begynner å slanke meg. Jeg veide den 17 nov 2010 110 kg, året etter veier jeg 59 kg mens jeg i skrivende stund veier 73 kg. Nå trener jeg for å bygge kroppen muskulært fordi jeg ved 59 kg så ut som en belsenfange.
Jeg begynte å tenke på drømmene jeg hadde etter at jeg ble hjemsendt ifra Libanon august 83. Drømmene gikk på det å bli skutt på, det å løpe mens du ikke kom av flekken og det verste som var å ligge på magen mens noen lå over meg og strammet rundt halsen og dekket munnen
og nesen slik at jeg ikke fikk puste mens jeg kjente en ’skjærende smerte av noe som trengte inn i anus mens han sa at jeg trengte det. Drømmene var variasjoner
over disse tema og jeg begynte å skjønne hva dette handlet om. Høsten 2011 slettet jeg navnet Stig fordi det forekom i drømmene mine og fra da av heter jeg Amadeus de Lange. Dermed kunne jeg danne en ny identitet og si at det som skjedde, hendte Stig og ikke
Amadeus. Videre kunne jeg si når jeg holdt på å sprekke med alkoholen og begynne å drikke igjen: Det ville Stig ha gjort men Amadeus løser ikke problemene sine ved å dynke seg i alkohol også videre. Den nye identiteten gav meg en gjenfødsel og jeg kunne fullt ut erkjenne at Stig hadde blitt voldtatt i Libanon. Jeg gikk ut med dette på nettet og jeg har fått mye dritt derifra på grunn av dette med meldinger om at jeg likte og fortjente å bli voldtatt.
Ikke nok med det. Jeg har også erkjent min bifile legning slik den er, jeg tiltrekkes feminine menn og fargede kvinner. Jeg er blitt lite mobbet pga min homofile del men desto mer pga min heterofile del. Det at jeg tiltrekkes fargede kvinner, black is beautiful, som jeg kaller det.
Jeg ble i august i fjor spyttet på gaten på grunn av dette og folk i NRK ville ha meg med i et tv -program slik at jeg og mine sexhistorier skulle bli slaktet ned av Kadra i beste sendetid. Sexhistorier som er fantasihistorier om meg og fargede jenter. Jeg fikk en telefon ifra en
ansatt i NRK som fortalte meg om disse intensjoner så jeg meldte avbud i siste sekund. Men hetsingen konset seg nå om voldtektene og jeg har vært på randen av å ta mitt eget liv på grunn av denne hetsen.

GJENSYN MED VOLDTEKTENE
Oktober 2011 hadde jeg hanglet rundt alene i nesten ett når etter at jeg sluttet å drikke og jeg var blitt avvist,utstøtt og stigmatisert ved alle de miljøer jeg forsøkte å komme meg inni. Cafe Opera-miljøet, homsemiljøet,discomiljøet osv. Min mor begynte å se at jeg falt sammen og fryktet at jeg skulle falle tilbake til rusen igjen. Til og med fastlegen min spurte meg om ikke det var best om jeg begynte å drikke igjen. Psykiatrien nektet å hjelpe meg. Så min mor ville sende meg til Sri Lanka for å se noe nytt og kanskje få noen nye impulser om en annen verden hvor jeg kunne bli satt pris på. Hun gav meg en slik tur i gave, men ting skulle forverre seg før den turen
ble et faktum. Jeg trente mye denne høsten fordi jeg hadde tro på at en sunn kropp var en kropp jeg kunne akseptere og like og da kunne kanskje andre trives med meg også. Jeg hadde utviklet en kjærlighetsfilosofi som jeg kalte den gode speilende gjensidigheten. Den gikk ut
på at jeg kun føler meg vel når den jeg elsker føler seg vel og gjensidigheten var at hun følte det samme. Jeg satte opp en ”formel” for dette ved ordene” To give is the greatest reward” Det var på basis av dette jeg ønsket å finne meg en kjæreste. Jeg har i skrivende stund ikke
hatt sex med noen på 23 år og det var sist jeg hadde en kjæreste, for første gang i mitt liv, da jeg var den korte turen i Zimbabwe 1989. Vel jeg trente ved å bl.a løpe på en tredemølle. Jeg fikk et sår under helen og jeg var helt alene, kunne ikke spørre en venn om hvordan det såret så ut siden jeg selv ikke kunne se det pga mitt dårlige syn. Jeg gikk til legen og fikke svært lave verdier
på noen målinger og ble kalt inn på Haukeland desember 2011 og der ble alarmen slått, jeg hadde koldbrann i foten og det ble snakk om å amputere den. Ja legene hadde det moro med det og utsagn som ” Jaja nå skal vi kappe av deg foten til jul” og slikt ble uttalt. Jeg
hadde også høy kaliumverdi og jeg ble behandlet med et middel som gav treg mage uten lakserende tilleggs medisin. De ble glemt. Dermed kom det jeg kaller smerteonsdag den 28 desember 2012, da jeg fikk et gjensyn med voldtekten. For jeg ble tilstoppet og smertene
var slik at jeg ikke kan beskrive dem og jeg holdt på å kaste meg ut vinduet for å ta livet av meg. Jeg kjente igjen voldtekten og all dens fornedrelse veltet innover meg. De mente likegodt at jeg kunne ligge med de smertene natten over!! Så var det en sykepleier som ikke kunne se på det
lengre og tok affære. Hun simpelthen spadde møkka ut av endetarmen min så og si og gav meg smertemedisin. Men hvorfor måtte det gå så langt? Ikke nok med det, legene motsatte seg at jeg trente og de motsatte seg reisen min,ja de ville helst at jeg avlyste det hele. Men igjen grep
min mor inn og jeg organiserte en flytting av reisen til den 23 februar 2012. Jeg trente imot legenes råd og spiste fisk og grønt imot ernæringslegens råd. Foten kom seg den og jeg holdt vekten nede og holdt formen. Så kom den 23 februar i år og jeg reiste til Sri Lanka.

HAPPY ENDING
Jeg fikk vite for noen år siden at de som hadde senskader ved FN-tjeneste kunne få senskade-erstatning i SPK,Statens Pensjons Kasse. Jeg søkte på dette og i skrivende
stund behandler de denne saken. Da jeg reiste til Sri Lanka fikk jeg en opplevelse som har snudd hele livet mitt og det har gitt håp om at dette tragiske livet likevel kan få en happy ending. I Norge blir jeg sett på som søppel, det er min erfaring nå. Min fortid henter meg alltid igjen og
folk henger meg ute når de ser hva jeg har levd som.

Jeg er ingenting verdt her i landet. Men da jeg kom til Sri Lanka kom jeg med blanke ark og jeg ble tatt imot som om jeg var noe, at jeg hadde verdi og de satte pris på meg. Det har jeg aldri opplevd her i Norge etter at jeg sluttet å drikke. Jeg er blond og forholdsvis veltrent og dette satte kvinnene pris på og jeg fikk høre det direkte av både kvinner og menn, at jeg var fin å se på. Slikt som jeg i førti norske år ikke hadde hørt her i landet. Jeg føler at jeg hører hjemme i det landet og ønsker å bosette meg der. Ja, dette har gitt meg en slik medisininnsprøytning at jeg kan avslutte støttemedisinen tramadol over tre mnd. Jeg har ni slike forsett som jeg skal jobbe med de 175 dagene til jeg skal ned igjen den 21 september og da skal jeg være der i en måned. Jeg skal lære meg litt sinhala som er språket deres (sammen med tamil) og jeg skal studere kulturen og den buddistiske filosofien som jeg ikke er så fjern fra i mine egne ideer. Tanken om det jeg kaller Autogenismen, det som skaper seg selv, som den panteistiske guden vi lever i som er en kvantedatamaskin som skapte seg selv og som skaper serielle eller parallelle universer som virtuelle realiteter  som vi lever i,har mye buddistisk i seg. Kanskje dette livet kan få enverdig slutt likevel, dersom jeg får litt støtte og oppreisning for hva jeg er blitt utsatt for.

Sviket

Jeg husker at jeg våknet i en seng. Han lå over meg. Jeg sa han ikke kunne ha sex med meg, ville ikke, men han sa han skulle likevel. Jeg sa jeg hadde mensen, men han hadde allerede fjernet tampongen, han pekte på den på gulvet. Han gjorde det han ønsket. Jeg slokna igjen. Var av en eller annen grunn blitt ekstremt full, tror jeg. Har gått gjennom situasjonen om igjen og om igjen for å analysere hva jeg drakk, men kan ikke forstå hva det var jeg gjorde eller drakk som skal ha ført til at jeg ble så full. I ettertid skjønner jeg at han har puttet noe oppi glasset mitt.  

Jeg hadde på meg en stor grønn skjorte og selebukser i dongeri, meget anstendig på slutten av 80-tallet, og etter alle tidløse normer langt fra sexy eller provoserende. Skåret heller ingen andre sexy-poeng på blond-naiv skalaen, med kommune-kjedelig hår og null sminke. 

Men gjennomsnittlig var det. Inne i et hjem,slik voldtekter ofte foregår. I siste kapittel av en fest med kjente mennesker i naborommene, fra samme videregående skole som jeg da gikk på.

Veien mot rotløshet og tilbake.

Av Anonym

Jeg var 15 da jeg ble voldtatt første gang.

Eller, dvs, jeg fikk fikk med meg veldig lite av det som skjedde, selv.

Det var fredags kveld og jeg bestevenninen min på 14 og gutten jeg
datet på 16, dro opp til en mann i nabolaget på bygda hvor vi bodde,
som villig delte ut hjemmelaga sprit til de som kom på besøk. Jeg
hadde aldri vært der før, men syntes dette hørtes spennende ut.
Vi ble invitert inn på stua og begynte å drikke, sammen med denne litt
rare, tjukke voksne mannen. Kun oss fire.
Jeg, fra et stort halvliters glass og det tok ikke lange tiden før jeg
overstadig berusa, sovna på gulvet.
Det neste jeg husker er at jeg ligger på siden i en seng, med klarne
på. Noen fikler med bukseknappene mine. Jeg skyver hånden bort og
knepper igjen, igjen. Hånden prøver seg på nytt å kneppe opp og jeg
skyver bort hånden igjen, knepper igjen buksa og sier nei. Nå snur jeg
meg rundt, med ryggen til.
Deretter våkner jeg. Nå alene i det mørke soverommet. Klærne mine er
på og buksa igjen.
Jeg går bort til døra. Den er låst fra utsiden. Jeg kan høre de andre
fortsatt feste på stua og banker hardt på døra og roper «Slipp meg
ut!!».
Mannen som bor der, kommer og låser meg ut.
Jeg vil hjem, føler meg ikke helt bra.
De andre blir med.
Står i gangen og får på meg skoa, da mannen kommer bort til meg og
unnskylder seg for hva han har gjort. Jeg tenker på forsøket på
bukseknappene, smiler til ham og sier oppriktig til ham, -Det går helt
fint.  Er du sikker?, spør han. Jada, svarer jeg, overbevisende. Han
hadde jo bare prøvd seg, så det kunne jeg jo ikke være sint for,
tenkte jeg.
Vi ruslet hjemover, alle tre. Bestevenninnen min, min eneste og beste.
Og gutten jeg datet. De lurte på hva som hadde skjedd på soverommet.
Hva han hadde gjort. Jeg fortalte om bukseknappe-opplevelsen og mens
jeg fortalte om den fikk jeg plutselig et flash i hodet. Av buksene på
knærne, fingre dypt inni meg.
Jeg frøs til.
Venninnen min pratet videre og kunne ikke skjønne at det var KUN
bukseknepping han hadde drevet med. -Han hadde jo tross alt vært alene
med meg på soverommet i over en time bak låst dør, mens de hadde
sittet på stua…!
Jeg kunne ikke tro hva hun sa…
Hva hadde egentlig skjedd??
Hun fortalte at jeg hadde sovna på gulvet. Bare sklidd ned fra sofaen
og vært helt bevisstløs. Han som bodde der, hadde løftet meg opp og
bært meg inn i senga. Mente det var bedre å legge meg der.
Men han hadde da blitt igjen der inne sammen med meg og låst døra, så
ikke de kunne komme inn. Og da hadde han vært der med meg i over en
time, før han låste seg ut. De hadde bare fortsatt festen.
Jeg ble taus. Sa ingenting om «flashet» jeg hadde fått, minuttet før.
Bestemte meg for å glemme det og ikke tenke mer på det, gikk hjem og sov.

Dagen etter var jeg skikkelig dårlig.
Fyllesyk og mensen på èn gang. Lå rett ut i senga og bare sov.
Bestevenninnen min og typen min ringte og sa de skulle på fest igjen og
ville ha meg med. De skulle til han samme mannen i bygda, igjen, men
nå var de flere.
Jeg forsøkte spakt å spørre mamma om lov, men fikk heldigvis et klart
nei, noe som passet meg helt fint, da jeg egentlig ikke hadde lyst.
På søndagen ringte bestevenninnen min og fortalte meg at han mannen
hadde sittet på festen og skrytt av at han hadde ligget med meg, på
fredagen.
Jeg blånektet.
Kom på skolen på mandag og der også gikk ryktene. Jeg nektet til alle.
Etter skoletid gikk vi på det stedet vi pleide å henge. Der var det
også flere som spurte om dette var tilfelle. Om det så var, skulle jeg
vite at jeg ikke var alene om å ha opplevd det fra han. Det viste seg
at denne mannen var en notorisk overgriper på folk som hadde drukket
seg for fulle på fest. Både ovenfor gutter og jenter.
Jeg blånektet fortsatt.
Sa at jeg GARANTERT hadde våknet om han gamle, tjukke, ekle mannen
hadde lagt seg oppå meg. (Fikk flashet før øynene, igjen, men skjøv
det bort).

Jeg var 15, snart 16 år og ble fylt av avsky av tanken.
INGEN skulle noensinne vite noe om dette.

Det som skuffet meg ENORMT var at de to nærmeste jeg hadde i livet
mitt, utenom familien, ikke løftet en finger for å hjelpe meg. Når han
låste seg inn MED meg på soverommet, hvorfor gjorde de ikke noe?
Hvorfor lot de han være på soverommet med meg i over en time?

Jeg begynte på vidregående skole noen måneder etterpå. Like etter flyttet
jeg til Oslo.Da var jeg 17. Skulle egentlig bare på sommerjobb, men så ingen grunn til å flytte tilbake.

Fikk meg nye venner, begynte på skole, fikk samboer.
Dro hjem til familien, nå og da på ferier og møtte venninnen min og
«alt» var som før.
Vi snakket aldri om det som hadde skjedd noen år tidligere.
En lørdagskveld jeg var hjemme, (da var jeg 20 år) dro vi på fest.
Langt utpå bygda.
På festen var jeg både provoserende og sikkert ufyselig mot flere, da
jeg ikke kunne skjønne at de var fornøyd med å leve på bygda,
fortsatt. -Kom dere ut i verden! Oppdag! Opplev! Lev!
Han jeg hadde vært kjæreste med noen år tidligere var også der og jeg
flørtet hemningsløst med ham også, som for å vise ham hva han missa ut
på, «av den store verden», som jeg nærmest definerte meg selv som å
være en del av. Men kysset ham aldri (eller noen andre, for den saks
skyld).

Morgenen kom, og jeg og venninna mi kom oss hjemover.
Fikk haik med en ukjent bil som kjørte oss hjem.
Vi skilte lag ved huset mitt og hun gikk til sitt, like ved. Faren min
hadde nettopp kommet hjem fra nattevakt, så døra var ulåst. Jeg gikk
inn og låste heller ikke. Klokken var jo nesten ni på morgenen og
huset ville våkne til liv snart, uansett.
Jeg gikk inn på rommet mitt i første etasje, kledde av meg og la meg
til å sove.
Våknet av at noen lå oppå meg og var i full gang inni meg. Tok litt
tid før jeg våkna ordentlig, jeg sa nei og snudde meg rundt, var
fortsatt full på sprit og helt i svime. Han løftet meg opp i hoftene
og fortsatte, bakfra.
Plutselig bråvåkna jeg og begynte å gråte.
Han stopper opp og lurer på hvorfor jeg gråter. Det er han jeg datet
for mange år siden. Han som satt på stuen og lot meg bli voldtatt av en
gammel, ekkel fyr. Og han voldtar meg nå. Jeg gråter og gråter. Tenker
på samboeren min. Hva vil han si. Tenker, er jeg virkelig ikke noe
verdt? Kan hvem som helst bare forsyne seg av meg når de ønsker?
Han forsvinner ut døra. Jeg ligger fortsatt og gråter.
Jeg tar dynen rundt meg og går opp på kjøkkenet. Tenner meg en røyk.
Mamma har stått opp og er på badet.
Gråter fortsatt.
Mamma kommer til slutt ut på kjøkkenet og lurer på hva i alle dager
som har skjedd.
Jeg forteller. Mamma vekker faren min og sammen hører de historien
min, igjen. Faren min blir hakkforbanna og drar på sporet straks opp til
vedkommende for å høre hva i helvete han har gjort. Han er hos
kjæresten sin, og de sier begge at han ikke har vært noe steder, at
han har vært der hele tiden. De mener jeg lyver.
Faren min kommer tilbake og vil vite hva vi skal gjøre. Skal vi ringe
politiet eller ikke? Jeg vil det. Mamma nøler litt. Er jeg virkelig
sikker på at jeg vil gå gjennom dette? Det vil bli veldig tøft for
meg, med en sånn splitting i venneflokken? Og jeg har jo vært kjæreste
med ham før, så det er jo ikke akkurat en ukjent mann som har forbrutt
seg på meg? Statistisk ligger jeg også dårlig ann, med en eventuell dom
i saken, da det er ord mot ord.

Jeg har bestemt meg. Nok er nok. Og vi ringer politiet.
Politiet kommer ganske raskt til. Og tar meg med ned på soverommet der
det skjedde. Der blir vi overrasket av et stort, tydelig fotavtrykk
fra en sko, på lakenet i senga.
De tar bilder og sikrer bevis, jeg blir sendt til sykehuset, der jeg
blir møtt av en medlidende sykepleier fra voldtektsteamet, som skal ta
prøver. Jeg føler meg litt teit. Det var jo ikke så dramatisk og det
ble jo ikke akkurat fullbyrda med utløsning, men lar de ta prøvene,
fyller ut alle papirer og leverer forklaring til politiet med formell
anmeldelse.
I mellomtiden er gjerningsmannen arrestert og satt i varetekt og
ryktene begynner å gå.
Jeg snakker med venninnen min. Forteller hva som har skjedd. Og hun kan
ikke tro det. -Vi hadde jo gått sammen hjem! Han hadde jo blitt igjen
på festen når vi dro! Nei, dette hadde jeg sikkert drømt, trodde hun.
Fortalte henne om skoavtrykket. Beviset.
Nei, hun mente fortsatt at dette bare var oppspinn fra min side. Om
noe hadde skjedd, hadde det sikkert vært frivillig.Vi hadde jo tross
alt vært sammen, noen år før!

Jeg dro tilbake til Oslo et par dager etterpå. Sleit på skolen og i
forholdet. Festet mye og søkte trøst og samhold i dette.
I bygda jeg er fra gikk ryktene og venneflokken splittet opp. Noen
trodde ham, som i hans nye forklaring til politiet, var at det var
frivillig, andre trodde meg, dog et fåtall og hovedsaklig familien. Om
min egen bestevenninne ikke trodde meg, hvorfor i alle dager skulle
noen andre tro meg? Mange klandret meg for å slippe en bombe og så
bare stikke av til Oslo. ALLE hadde en formening om hva som hadde
skjedd og de færreste var på «mitt lag».
Dette ble kroken på døra for å flytte hjem igjen. Jeg kjente at nå var
den døra helt stengt. Følte avmakt og avsmak. Og følte meg veldig
alene.
I rettsaken vant jeg. Faktisk.
«Overgrep mot bevisstløs/sovende person»
Skoavtrykket ble fellende bevis, i tillegg til forklaring.
Jeg stod alene i forklaringene. Han hadde hentet inn vitner til at jeg
hadde vært provoserende og utagerende på festen. Til og med
«bestevenninna» mi, stod oppført som vitne MOT meg, for å fortelle om
et utsagn jeg hadde gjort på vorset før festen.
«-Om jeg noengang er utro mot kjæresten min, så blir det kanskje i kveld»
Dette utsagnet var dog tatt ut av sin sammenheng, da dette var myntet
på en gammel flamme jeg såvidt hadde hilst på dagen før, hvor vi
flørta litt og jeg derfor var usikker på hvordan jeg ville reagere
ovenfor, om jeg i tillegg møtte ham i fylla.
Dette VISSTE venninnen min, og så ville hun likevel bruke dette som
vitneutsagn MOT meg??
Jeg forklarte dette i retten og hun slapp å vitne.
Han anka dommen og det ble ny rettsak.
Jeg vant denne også.
Han fikk fengsel noen måneder.

I mange ÅR var jeg fullstendig avskåret fra alle. Ingen i gamlegjengen
ville ha noe med meg å gjøre. De eneste jeg hadde var brødrene mine og
familien min.
Ved en anledning gikk jeg ut på byen likevel. Tror det var 2.juledag,
eller noe. Stod i baren
og skulle kjøpe meg noe å drikke. Det står en jente ved siden av meg
og vi kommer i prat. Hun smiler og er hyggelig. Plutselig spør hun om
det er jeg som er ……(navnet mitt). Ja, det er det. sier jeg
spørrende. Hun tar drinken sin, kaster den i ansiktet mitt og går.
Det viser seg at det er kjæresten til han jeg anmeldte.
Jeg gråter hysterisk og tar en taxi hjem. Nesten 1000 kr, men jeg bryr
meg ikke. Jeg vil bare hjem.
Det går 5-6 år før en jente fra bygda sender meg en mail. Jeg kjenner
henne ikke så godt, men hun gikk i parallell-klassen min på
ungdomsskolen og bor i samme bygd. Hun vil jeg skal vite at hun nå
tror meg, da hun selv nylig opplevde et nesten-overgrep med han jeg
fikk dømt. Hun hadde sovna på feste og våkna av at han var på vei til
å ta av henne buksa. Hun fikk heldigvis stoppa ham.
Hun sa dette til alle, både til de som ville høre og ikke ville høre
og nå begynte knuten endelig å løsne og folk begynte forsiktig å prate
med meg igjen, nå med en liten beklagelse i blikket.
Jeg følte en ENORM takknemlighet ovenfor denne jenta, som slettes ikke
hadde behøvd å fronte meg og hva jeg hadde opplevd, men gjorde det
likevel, både for sin egens, min og eventuelle andre han ville
forgrepet seg på.
Dette måtte få en slutt.

Nylig opplevde jeg noe annet, som gjorde at jeg fikk en skikkelig knekk.
Da veltet alt dette gamle opp igjen. Og det er det tøffeste med det
hele. Den vekta som blir tyngre og tyngre å bære, hver gang man
opplever noe nytt. Det som for andre fremstår som en bagatell, kan for
andre være den lille vekten på skålen som får det til å tippe.
Har endelig åpnet meg for både samboeren min og familien og fortalt
dem så og si alt som har skjedd opp igjennom årene. Og det føles
utrolig godt.
Jeg gjemmer meg ikke lengre.

Og nå skal jeg og min nåværende samboer ha barn. Og tanken om å
kanskje flytte hjem igjen etterhvert, har kommet snikende.
(Noe jeg trodde ALDRI kom til å skje, etter alt som har skjedd.)
Ikke fordi jeg synes hjembyen/bygda har så enormt mye å by på, men
fordi familien min har det.
Jeg elsker deres verdisyn og deres tilnærming til livet. Deres
interesse for litteratur, sport, friluftsliv, men samtidig så urbane
syn på verden. Deres åpenhet og livsglede. Storfamilien min. Skal
virkelig barnet mitt/vårt misse ut på dette, pga TO(Tre) personer som
har ødelagt deler av mitt? Er det på tide å gå videre? Å slippe taket?
Å tilgi? Å glemme? Hvordan vil vi eventuelt bli mottatt?
Har prøvd å snakke med venninnen min flere ganger om hvorfor hun ikke
ville tro meg, men hun er ikke interessert. Vil ikke snakke om det.
Jeg vil ha en unnskyldning.
Fra henne.
Det var hennes handlinger, eller mangelen på disse som gjorde mest
vondt og fortsatt gjør vondt.

Kanskje hun leser dette…

«Tross alt det vonde, har jeg aldri angret på anmeldelsen og rettsaken.
Det er viktig å si fra, for sin egen del. -For sin egen selvrespekt.
Og ikke minst for å si fra til gjerningsmann og samfunn at «Nei, dette er ikke greit!».
Om så saken hadde blitt henlagt pga bevisets stilling, så hadde det fortsatt vært verdt det.
Da har du fortsatt stått opp for deg selv. Og fortsatt gitt et signal til samfunnet.
Og om det blir flere signaler, blir det til slutt et stort VARSKO, om at her er det noe som ikke er som det skal være
og kanskje DA blir det tatt tak i.
Jeg går ihvertfall fortsatt med hevet hode og selv om jeg har lidd både skuffelser og tap,
så VET jeg at jeg handlet riktig og skulle ønske jeg hadde reagert også når jeg var 15.
Men den tiden var voldtekt og overgrep enda mer tabu-belagt og en større barriere å krysse.

Dette må vi få en slutt på, sammen, ved å fortelle våre historier.»

Jeg kjente ham godt

Av Heidi Sævareid

Jeg ble voldtatt da jeg var tenåring.

Jeg ble ikke overfalt. Jeg var aldri redd for at jeg skulle dø. Jeg ble ikke liggende forkommen i en park. Jeg kjente ham godt. Jeg likte ham. Jeg var forelsket i ham. Vi var kjærester.

Jeg var seksten da vi ble sammen, han var tyve. Han var populær, hyggelig og morsom, og min første kjæreste. Vi gikk begge i en menighet hvor folk var opptatt av å ”brenne for Jesus”, og hvor det fantes klare regler for hva man kunne og ikke kunne gjøre når man var kjærester. Grensen gikk ved kyssing. Selvsagt hadde folk sex likevel, folk snakket bare ikke om det – men ryktene gikk kjæresteparene imellom. Og dette brukte kjæresten min for å presse meg til å ha sex. Andre gjorde det jo. Og dessuten var han spesielt velsignet av Gud.

Det trodde jeg ikke på. Jeg var på vei ut av menigheten og på vei bort fra kristendommen, en ferd som skulle ende med et ikke-kristent livssyn i dag. Men jeg var preget av de kristne omgivelsene, så jeg kunne ikke fortelle til en levende sjel hva som foregikk. At det stadig gikk lengre og lengre for hver kveld, helt til han fikk viljen sin på en hyttetur hvor det ikke fantes noen andre enn oss. Det var jo galt, man skulle ikke ha sex før ekteskapet.

Skremmende episoder helt i starten av forholdet gjorde at jeg ble redd for ham. Han kunne få voldsomme raserianfall, og var fullstendig uberegnelig. En gang la han seg oppå meg og holdt meg fast i en hel time, bare for å vise at han kunne. Jeg fikk panikk og følte at jeg ikke kunne puste, men til slutt holdt jeg opp å stritte imot, og så lå vi helt stille helt til han ble lei. Han kunne også finne på å fike til meg hvis han ble provosert – og det kom helt ut av det blå, i situasjoner hvor jeg trodde vi tøyset og småertet hverandre.

En episode som har brent meg fast, er en gang vi var på vei opp trappen til rommet hans – plutselig dyttet han meg inn på badet som lå for enden av trappen, rev av meg klærne og fikk meg inn i dusjen, der presset han meg mot veggen, dro ned buksen sin og prøvde å trykke seg inn mellom bena mine. Jeg gråt og var hysterisk, det førte til at han stanset, han var kanskje redd noen skulle høre det. En annen gang jeg gråt, var det ingen hjemme, da gjennomførte han. Etterpå trøstet han meg. Det gjorde han ofte. Han skulle aldri gjøre det mer, sa han. Så skjedde det igjen og igjen.

En gang benyttet han seg av overraskelsesmetoden. Jeg husker en gang han kastet seg over meg og gjennomførte samleie på ekstremt kort tid, bare for å demonstrere hvor raskt det gikk an å komme hvis man virkelig ville. Jeg rakk nesten ikke å tenke. Mamma satt i bilen utenfor og skulle hente meg, jeg hadde akkurat ringt ut til henne og sagt at jeg kom.

Vi var sammen i nesten to år, så i mange situasjoner var det verken vold eller overtalelse – vi hadde kommet inn i en vane. Det hele var imidlertid preget av at han gjorde ting jeg ikke ville og hadde sagt at jeg ikke ville, men han bare måtte. Han måtte få oralsex. Han måtte få onanere ved siden av meg. Han måtte få sex når han var sliten og irritabel, ingenting annet hjalp. Jeg ble til slutt ganske kald og nummen, og lot ting skje.

Det at jeg ikke ble overfalt en sen natt på vei hjem, har gjort det hele vanskeligere å hanskes med. Var dette voldtekt? Alt var jo ikke tvang. Alt var jo ikke vold. Jeg bebreidet meg selv for alt, og anoreksien som jeg begynte å utvikle mens jeg var sammen med ham, akselererte. Jeg ble så undervektig at hjertet begynte å hakke, hjernen utviklet hallusinasjoner, og jeg vet jeg er heldig som overlevde.

Men det gjorde jeg. Og jeg overlevde overgrepene også. I dag har jeg det virkelig bra. Sex er ikke det minste angstpreget lenger, der positivt, alminnelig – det er ingenting som er ødelagt.

Det kan være stigmatiserende å være et voldtektsoffer. Folk mister munn og mæle, de får berøringsangst, de tror de har å gjøre med et frynsete menneske som er preget av hendelsen i alt de er og har. I debatten snakkes det om voldtekt som nesten-drap, det snakkes om ødelagte liv. Det er sannhet i dette for mange, og selv har jeg hatt mange av de ”klassiske” reaksjonene, men man skal være forsiktig med å definere andres reaksjonsmønstre. Alle reaksjoner er lov. Det finnes ingen feilreaksjoner på voldtekt. Det er  til og med lov å reise seg, leve livet videre, og ha det fullstendig bra. Overgrepet som skjedde, er likevel kriminelt.

Mange ønske å være anonyme når de forteller om voldtekt. Det er ikke det minste rart, tatt i betraktning at mange blir forutinntatte. Selv ønsker jeg å bidra til åpenhet rundt voldtekt ved å bruke navnet mitt. Det er ikke mer skamfullt å ha blitt voldtatt enn å ha blitt ranet. Det burde dessuten være åpenbart hvem som bør skamme seg etter et overgrep. Det er gjerningspersonen.

 

Skam eller skyld

Av EP

Denne hendelsen fant sted for omtrent 53 år siden i ei lita bygd et sted i Norge. Jeg var da en gutt på 14 år som var ille plaget av hudsykdommer. I denne delen av landet var det på den tiden nokså vanlig å kontakte ”lesere” (de kalles kanskje ”healere” nå til dags) når man hadde ulike helseproblemer som man ikke fant råd for.

Foreldrene mine tok kontakt med en eldre mann i bygda som hadde ord på seg for at han kunne ”lese”. Mannen hadde stor tillit i lokalmiljøet og var en aktet og betrodd medborger. Han kom da til heimen vår, fikk kaffe og mat før han skulle ta fatt på oppdraget. Han ville at vi to skulle gå i et rom for oss selv, og slik ble det. Jeg måtte da kle av meg buksene, for det var ”der nede” årsaken til mine plager satt, i følge ham. Han befølte med da på og rundt mitt kjønnsorgan både vel og lenge mens han mumlet uforståelige ord. Jeg ble mer og mer utilpass av hans aktiviteter, og jeg kan enda kjenne den ekle lukta av pusten hans og det enorme ubehaget som jeg følte. Imidlertid turte jeg ikke å si fra, for det måtte vel være noe i det han sa – han var jo en voksen, klok mann som visste best? Han merket vel etter hvert min reaksjon, så han sluttet da og ba meg dra opp buksa. Så ba han ei bønn og det var over – trodde jeg. Handlingen hans var over, men ikke min reaksjon.

Jeg ble fort fylt av skam og skyldfølelse – var det min skyld som ikke sa i fra? Dermed ble det ikke sagt ett eneste ord om det som skjedde til foreldrene mine, eller til noe annet menneske heller for den del. Jeg har siden båret denne hendelsen inne i meg selv i over 50 år. Jeg har i de senere årene erkjent at dette overgrepet har gitt meg arr i følelseslivet når jeg ikke fikk snakket om det på et tidlig tidspunkt. Jeg har levd livet med å føle skam over at jeg ikke sa fra.

Nå velger jeg å dele det jeg opplevde med andre. Det er nok et resultat av at så mange har stått fram og fortalt og lignende og verre hendelser som de har vært gjennom. Jeg kan ikke forestille meg hvordan en brutal voldtekt må oppleves for offeret, men jeg vet i hvert fall at det som hendte meg, som antakelig ville ha blitt karakterisert som ”uønsket seksuell handling”, har påvirket mitt liv på en negativ måte. Først nå, etter over 50 år med skyld og skamfølelse, kan jeg kjenne at den saka kan jeg endelig legge helt bak meg.

Min oppfordring til alle som opplever voldtekt, uønsket seksuell handling eller noen som bryter inn i dine intimsoner når du ikke ønsker det – si fra! Snakk med noen, så snart du kan! Det er ikke akseptabelt at noen kan ”ta seg til rette” på kroppen din!